Individualismens land
feature

"Fattigdom er ikke noe nytt. Det som er nytt, derimot, er at vi har ressursene til å bli kvitt det. Det egentlige spørsmålet er om vi er villige til det."

– Dr. Martin Luther King Jr., Nobels fredspristale, 1964

Tekst og foto: Thea Kristin H. Johannessen / Kandidatnummer 108
Publisert: 01.juni 2018, 14:00

Jeg ser flest menn. Nesten bare menn, egentlig. Unge, voksne og eldre.

I løpet av dagen sitter de på fortauet med slitte pappskilt og tomme kopper.
De roper i gatene om natten. Kanskje til hverandre, kanskje bare til seg selv.

Det er ikke plass til dem på hjemløssentre eller krisehjem. Ventelisten på en seng er litt i overkant av 1000 navn lang.
Om morgenen våkner de i en trappeoppgang med nattefrost i kroppen.

Gjennomsnittsventetiden på midlertidig husly for en familie med barn er 111 dager.

I mellomtiden finnes ingen sikkerhetsnett.

Krig, sult og katastrofer er viktig å omtale – det er også hjemløshet.


featurefeaturefeaturefeature

I løpet av én enkelt januarnatt i 2017 opplevde 553.742 mennesker hjemløshet i USA. Det er nesten hele Oslos befolkning, eller det dobbelte av Bergens, uten tak over hodet. Sannsynligheten for at det er store mørketall er høy.

Da jeg for ett og et halvt år siden dro til California for å studere, var jeg ikke det minste forberedt på hva som kom til å møte meg der. Rundt flerfoldige gatehjørner satt mennesker med skiltene sine. Eller dyttet og dro rundt på traller fylt til randen av eiendeler. Eller ropte og gaulet med rumpesprekken synlig over kanten på et par slitte joggebukser. De var, og er fremdeles, så ekstremt mange og så ekstremt integrert i bybildet.

Sjokket gikk etterhvert over i en gryende nysgjerrighet.

Til enhver tid er omtrent 135.000 mennesker hjemløse i California. Nesten 92.000 av disse er uten tak over hodet.

Til enhver tid er nesten 7000 mennesker hjemløse, bare i San Francisco alene.

Til enhver tid sover rundt 4000 av disse på gaten under tynne tepper, i telt eller andre steder som ikke er egnet for å sove.

Noen blir vekket av spark, røsking i slitte soveposer, rop og beskjed om å komme seg vekk så fort som mulig. Mange sover ikke om natten i det hele tatt.

54 år etter at Dr. Martin Luther King Jr. holdt sin siste av sine mange store taler i Washington D.C, er fremdeles fattigdom ingen nyhet. Så hvor er det blitt av ressursene? Er viljen der?

Her finnes ungdommer, alene, ute på gaten. Familier med små barn uten tak over hodet. Menn som har mistet sine koner, mammaer som har mistet sine barn. Krigsveteraner som ingen lenger hedrer. En nabo. Alle som en er de samfunnsborgere og mennesker som har falt av et sted på veien og senere blitt glemt.

Hvordan kan det ha seg at et av verdens rikeste land i dag har over en halv million hjemløse, hvor over halvparten er uten midlertidig eller permanent husly?



Hvem er de, menneskene på gaten, forfatterne av pappskiltene?

JAMIE DOWELL (30)


Ved et gatehjørne sitter en ung mann og søker blikkontakt med alle som passerer.

Hunden Kevin på 7 måneder sitrer av forventning og glede hver gang noen nærmer seg, men til ingen nytte.


– Du er den første som har stoppet i dag og anerkjent meg som menneske ... Tusen, tusen takk!

Hjertet synker i brystet på meg.

Jamie har tårer i øynene. I september døde kona. Han måtte selge virksomheten sin for å få råd til å ordne begravelsen. Rett etterpå mistet han huset de to hadde bodd i.
– Det var tre katastrofale hendelser på én gang. Plutselig hadde jeg ingenting å falle tilbake på. Jeg bodde på hotell i noen uker, også i bilen min, helt til den ble tauet bort og auksjonert vekk. Nå bor jeg i et telt, sier Jamie og peker på den store tursekken ved siden av seg.

Han har vært hjemløs siden november. I løpet av sin første natt ute med hunden Kevin ble lommeboken, mobilen og identifikasjonsbevisene hans stjålet. Ingen vil gi ham jobb. Han har nesten ingen rene klær, og ingen steder han kan dusje regelmessig.

– Hva tror du andre tenker når de ser deg?


– At jeg er søppel. Lat. At jeg er stoffavhengig eller alkoholiker. Folk bare antar, uten å engang vite navnet ditt.

Jamie blir stille og fikler med skiltet sitt. Det er hardt å være hjemløs her, sier han og trekker på skuldrene.
– San Francisco har en stille krig mot de hjemløse akkurat nå. De bruker politi og andre til å presse oss inn i et hjørne. Politiet retter falske anklager mot oss og trakasserer dem som sover på gaten. Vi får mange trusler fra dem, sier Jamie og rister svakt på hodet.

To dager senere hører jeg en kjent stemme rope navnet mitt når jeg går nedover gaten. Denne gangen står han utenfor en stengt burgersjappe. Klærne er de samme som sist. Smilet rekker helt opp til øynene, før det blekner like fort som det kom.
– Så godt å se et litt kjent fjes. Jeg har hatt en tøff morgen, sier han og setter seg på huk ved siden av Kevin.

– Politiet syntes ikke jeg pakket sammen teltet fort nok. De sa de skulle ta fra meg Kevin, og at de skulle arrestere meg for å motsette meg dem. Jeg gjorde ingenting galt, jeg var bare litt treg fordi jeg var så utrolig kald.

feature featurefeature

De utstøttes stemme


I et av San Franciscos mest belastede områder, Tenderloin, ligger den frivillige organisasjonen The Coalition on Homelessness. Den fungerer som et talerør for dem som ellers ikke blir "invitert til bords" av regjeringen. Hjemløse og tidligere hjemløse kommer hit for å delta i debatt, diskutere strategier og mål, få mat og for å låne det svært ettertraktede toalettet.

De besøker teltsamfunn og gater. De kjemper for flere boliger. De kjemper mot konstante brudd på menneskerettighetene - alt for å beskytte hjemløse så lenge hjemløshet eksisterer. Dette er én av de hjemløses mange vaktbikkjer.

Kelley kremter.


– Ofte ligger fokuset på de mest synlige hjemløse, gjerne menn, og eldre menn. Men vi har så mange familier med barn ... Barn – noe som er helt latterlig, at det i det hele tatt er et tema i en by med så obskøn rikdom!

Kelley Cutler er en svært engasjert person som har jobbet med hjemløse i over 17 år. Hun retter på den sorte sixpencen og rynker brynene.

Den ene arbeidsgruppen jobber med å få familier inn i boliger, og med å beskytte rettighetene deres slik at de ikke mister boligen i ettertid. Den andre er menneskerettighetsgruppen.

– Den er minst like viktig. Det er ekstremt mange menneskerettighetsbrudd som finner sted her, hver eneste dag.


– Det er mange myter og misforståelser rundt hjemløshetsproblemet. Det første vi alltid må begynne med, er at hjemløshet ikke er et valg. Okei? Det er et narrativ som bare ikke er sant.

Det er et typisk amerikansk tankesett, påpeker Kelley. At USA, sammenlignet med andre land hvor det er fattigdom, har mindre forståelse for problemet.

– Her står individualismen sterkt, og dette med å være verdig eller uverdig fattig. Det ligger mye historie bak dette tankesettet. En annen side av det er det kapitalistiske systemet vårt; bidrar du ikke til systemet eller samfunnet har du ingen verdi, sier hun og slår ut med armene.


"They who have little are thought to have no right to anything", står det på veggen her.

– Hjemløshet er et systemisk problem. Det gjenspeiles i befolkningen, hvor mange ikke har forståelse for andres situasjon, eller de dømmer før de vet hva situasjonen er. De kan si: "hvorfor går ikke personen bare til et krisesenter?" Fordi det er en tre måneders lang venteliste, minst. De prøver. De vil ha hjelp.

Jeg spør henne hva det mest nedslående hun har opplevd i løpet av sine 17 år i arbeidet er. Hun trekker pusten dypt og sukker. Det er mye å velge mellom.

– Jeg pleide å jobbe med hjemløs ungdom, fra 12 til 24 år gamle. Nå, 15 år senere, ser jeg mange av de samme ungdommene hver gang jeg er der ute. Som ungdom, hjemløs ungdom, har systemet virkelig sviktet dem.

– Se for deg hvordan det er. Det sosiale stigmaet hvor hjemløse blir behandlet som nåtidens spedalske. Den fysiske påkjenningen er én ting, men den emosjonelle og psykiske påkjenningen er virkelig tøff.

NICK WINLEY (27)


– Mamma setter vel en sprøyte et sted. Pappaen min ligger sikkert i en eller annen grøft.

Helt siden han var 15 år har Nick vært alene på gaten. Han har blitt så skadet av å være ute at han sliter med å bo under tak.


– I'm just a student I guess. Han trekker på skuldrene.

California har 38% av den nasjonale totalen av hjemløs ungdom. Selv om Nick ikke regnes som ungdom i statistikken lenger(under 25), er det på gaten han har levd mesteparten av tenårene. Han har vært hjemløs siden han var 15 år gammel, og er en av de altfor mange unge som har havnet her.

Nick sitter på et av de travleste hjørnene ved Union Square. På skiltet står det "blakk student, ingen familie" i store, blå bokstaver.
– Akkurat nå sitter jeg her med et skilt fordi jeg kan ikke ... Liksom, jeg har en jobb tre dager i uka, men det er ikke nok til å betale regningene mine.

Han får offentlig stønad og matkuponger, men fordi han går på skole, tar vare på hunden sin og seg selv, strekker det aldri helt til for å dekke det nødvendige.

Familien hans har vært dysfunksjonell så lenge han kan huske. Foreldrene kranglet mye og skilte seg da han var fem år. Moren var stoffavhengig.
– Min far utnyttet det i retten. Da jeg fylte 13 ble jeg tatt vekk fra mamma og plassert hos ham, som jeg ikke en gang visste at var min far. Jeg kjente ham ikke. Jeg kalte ham bare Michael.

Han titter på alle som går forbi. Ingen titter tilbake på ham.


– Man kan ikke dømme noen for å være her ute for å prøve å skaffe seg penger. Alle trenger jo penger. Folk sier jeg må få meg en jobb, og leser ikke engang skiltet mitt. Det står at jeg har en jobb!

– De antar at de kjenner meg og mitt liv, og vil dømme meg deretter, bare fordi jeg sitter på gaten.

Nick tenker. Lenge. Han synes at et hjem er en viss komfort folk som har råd betaler for. Han skjønner ikke at man kan klare å bo inni en boks. Å være hjemløs er en naturlig måte å leve på, synes han. Det er kanskje fordi han har blitt så vant til å bo ute i så mange år at han tenker sånn. Den friske natteluften, den harde bakken og alle lydene er blitt "hjem".

– Det er nok min måte å prøve å være optimistisk på siden jeg er her ute. Husly er ikke så viktig for meg lenger, sier han og smiler svakt.

For tre år siden fikk han en SRO – et enkeltrom med delt kjøkken og toalett for mennesker med lav inntekt.

– Jeg følte jeg ikke kunne styre omverdenen min. Jeg hadde sovet ute i denne delen av byen i så mange år allerede, så selv da jeg fikk den forsatte jeg med det. Det var en stor overgang og er noe jeg fremdeles går gjennom i dag.

Nick fikler med en sigarettstump. Han er redd. Han lever med en konstant frykt for å miste alt han eier.

– Hjemløshet er ikke problemet. Det er hvordan vi ser på hjemløshet som er problemet. Stigmaet, fordommene ... Man burde la andre få leve livet slik de vil, støtte dem i det valget og hjelpe dem der de er. Det vil løse mange problemer i menneskeheten.

EMMETT HOUSE (48)


Mannen med det store smilet var hjemløs alenepappa til en liten gutt da han i 2002 begynte å jobbe i The Coalition on Homelessness. Før den tid vokste han opp som fosterbarn. Han har vært i fengsel. Han har mistet det aller kjæreste han har.

Likevel jobber han for å bedre andres liv, og sitt eget, hver dag.



Emmett tørker en tåre med håndbaken og ser ned i bordet. Sønnen Elijah ble bare 19 år gammel. Det er ikke alle som takler livets problemer, livets oppturer og nedturer. Han sukker.

– Jeg har taklet mange av dem, derfor kan det virke som om det er lett for meg ... Men det er ikke det.

Sønnen døde i Las Vegas. Den harde, hjerteskjærende realiteten er at Emmett ikke har penger til å få ham hjem igjen og begrave ham.

Han tar seg en pause. Rister det av seg, ser på meg og smiler. Hva mer vil du vite? Nå er jeg klar, let's go! Han ler.

– Jobben min betyr mye. Jeg får ikke betalt, jeg gjør det fordi jeg elsker å jobbe med mennesker. Jeg gjør noe for andre selv om jeg er funksjonshemmet og ikke kan ha en ordentlig fulltidsjobb, sier han, og peker på øynene sine. Emmett er synshemmet.

Han er ansvarlig for avisen Street Sheet, som The Coalition gir ut to ganger i måneden. Her skriver de om arbeidet de gjør, og hjemløse får ytre meninger og dele historier. De kan hente så mange eksemplarer de vil som de selger på gaten. Pengene får de beholde selv.

– Det er en måte å tjene penger på for mange som trenger ekstra for å få endene til å møtes. I tillegg føler de at de gjør en jobb i stedet for å bare be andre om penger.


Han kaller Tenderloin for den virkelige, harde verden. Det du ser i der, finnes nesten bare der, og det er der du ikke vil ende opp. Likevel var det her han fikk seg bolig da han flyttet hit med sønnen i 2000.
– Mange drev med stoff på åpen gate da. De kunne fint gjøre det foran barn, ingen brydde seg. Jeg ville ikke oppdra sønnen min her, men hadde på en måte ikke noe valg heller, sier han og smiler.

Etter drapsforsøket sa krisesenteret at Emmett måtte søke om foreldrerett for sin sønn dersom de skulle hjelpe ham inn i bolig. Han blir irritert bare av å tenke på det.

– Det at jeg var mann og afroamerikaner, i tillegg til å ha et barn, satte meg i en posisjon der jeg måtte søke om foreldreretten for å få lov til å få hjelp og bolig. Det likte jeg ikke. Kvinner må ikke det.

Han fikk foreldrerett, men noe enklere ble det ikke av den grunn. Emmett måtte kjempe for å få et sted å bo. Han rister oppgitt på hodet. Boligen måtte han finne selv, og da krisesenteret fant ut at han var involvert i The Coalition, ville de ikke lenger ha noe med ham å gjøre.
– Det viktigste for meg var å ha et sted å oppdra sønnen min. Jeg måtte bare gjøre det beste ut av det jeg hadde.

Emmett lener seg tilbake i stolen og ser på meg.

– Jeg prøver så godt jeg kan. Det går opp og ned hele tiden, men jeg prøver. Jeg har fått ansvaret for barnebarnet mitt på to år som jeg må ta vare på nå. Han kaller meg paw-paw, sier han og ler.



featurefeature



Bakteppet - politikken


For at en nordmann skal forstå litt bedre hvorfor USA i dag har så mange hjemløse, og hvorfor det er så vanskelig å være hjemløs og fattig der, må man ta et lite dykk i USAs politiske kultur. Hilmar Mjelde, USA-ekspert og postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap på Universitetet i Bergen, forklarer:
– Denne kulturen er et viktig poeng med tanke på både individualisme og det jeg kaller antistatisme. Individualismen innebærer at en er sin egen lykkes smed. Mennesker har altså både en rett, evne og en plikt til å klare seg selv her livet.

Har man for generøse velferdsordninger vil det i følge dette synet undergrave folks arbeidsmoral og gjøre dem avhengige av andre, forklarer Mjelde. Antistatismen innebærer at amerikanere har en iboende skepsis til både statens evne til å organisere velferdsordninger og at det frie markedet er bedre og billigere, og en skepsis til statens hensikter.

Noe av bakgrunnen for denne antistatismen kan forklares med litt historie. USA ble grunnlagt av utvandrere fra Europa som flyktet fra eneveldige europeiske monarker. De tok med seg grunnsynet om at staten er en potensielt undertrykkende aktør ovenfor enkeltmennesker, for eksempel i form av at staten skal drive og redistribuere goder. De vil ta skattepengene dine for så å gi dem til andre, gjennom å for eksempel betale for sosialboliger for fattige, sier Mjelde.

– Et tredje moment i den politiske kulturen som henger nært sammen med dette, er troen på det private markedet. Offentlige ordninger er liksom "socialism", som er byråkratisk, ineffektivt og uamerikansk i følge mange amerikanere.


– Kort sagt er det en helt annen aksept for sosial ulikhet i USA enn hva vi for eksempel har i Norge, spesielt blant republikanerne. I Norge er likhet målet, mens i USA er likhet utgangspunktet: Man er født lik, også får man klare seg selv så godt man kan.

Dette, forteller Mjelde, er det politisk-ideologiske bakteppet for at USAs velferdsordninger generelt er selektive og behovsprøvde - visse grupper kvalifiserer, i stedet for alle. Når færre nyter av velferdsgoder, får disse velferdsgodene også færre forsvarere.

– Ulikhetene er heller ikke likt fordelt mellom etniske grupper. Afroamerikanere har blitt særlig rammet - altså er rase også en faktor. Til sist er det forskning som sier at den sosiale tilliten amerikanerne imellom er lav, noe som fører til mindre villighet til å bidra til det spleiselaget en velferdsstat er.

– Hva kan USA gjøre for å bedre hjemløsproblemet?

– Jeg for min del vil argumentere for at en velferdsstat mer lik den norske ville hjulpet, også utover dette med hjemløshet, fordi for store sosiale skiller generelt fører til mer problemer og sosiale spenninger.

Obamacare har hatt en effekt her, forklarer Mjelde. Den endret mange amerikaneres syn på det offentliges rolle, i alle fall når det kommer til helsetjenester.

– Obamacare har ført til en større aksept for, og til og med et krav om, at det offentlige har et ansvar for at folk får tilgang til helsetjenester, spesielt blant demokratene, sier Mjelde.

RAMÓN ALBERTO CLEMENTE TORRES (65)



Man kan høre ham langt, langt nede i gaten.
Ramón smiler med hele fjeset, ja, nesten hele kroppen.

Hvor lenge han har vært hjemløs får jeg ikke vite - men historien hans får jeg servert med stor entusiasme.

Oppå en murvegg utenfor Universitetet i Berkeley, ca. 20 minutter unna San Francisco, sitter en kar og spiller klassiske toner fra en gullfarget trompet. Jeg spør ham om han vil fortelle meg hvorfor han sitter her. Han gliser bredt og klapper entusiastisk.

– Only if you bring me a hot cocoa. I'm a big baby, I love hot cocoa!


– Ya wanna sit down on somethin'?

Ramón drar frem en turkis fløyelspuff fra haugen med eiendeler, børster av noen løv og titter på meg. Ansiktet er ikke annet enn et eneste stort, smittsomt smil.

Grunnen til at han sitter akkurat her, på en murvegg på andre siden av gaten for et byggeprosjekt, er for å underholde arbeiderne.
– Her bygger de med plattformer, stolper og vegger, så når jeg retter trompeten min mot bygget lager det ekko. Jeg er et enmannsband som må klare å lage mye lyd!

Dette er hans aller største hobby. Han har spilt trompet siden han var 7 år. Han er pensjonert mariningeniør, mottar akkurat nok til å holde hodet over vannet, og har ingen han må betale husleie til. Pensjonspengene han har må han spare.

– Jeg må bare finne måter å tjene mer på. Musikken kan være min mulighet. Dersom ingen gir meg penger for det får jeg bare sulte, det er det eneste jeg får gjort. Jeg kommer ikke til å gjøre noe gærent bare for å få meg noe å spise.

Ramón vokste opp i New York på 50-tallet med foreldre fra Cuba og Puerto Rico. Han forteller historier om årene han var over alt og gjorde alt mulig:


Bandet hans vant en Grammy. Han snakker engelsk, fransk, spansk, nederlansk og litt italiensk. Han har reist til Karibien, de britiske farvann, Florida, Miami, Spania, Italia, Saudi Arabia ... Han var i militæret i Vietnam i 18-årsalderen, og måtte sette studiene på pause. Han har vært bokser. Og brannmann. Noe kan være sant, annet ikke, men det spiller ingen rolle. Ramón har levd et lykkelig liv.

– Jeg var en "Ponce de León", sier han, og vifter med hendene. Han reiste på skip som mariningeniør, og besøkte flere land i Europa. Han bosatte seg midlertidig i Rotterdam, lærte seg nederlansk og fant seg en kjæreste med rosenrøde kinn.

– Min far sa alltid at "Ya'll can't come cryin' to daddy after you grown", skjønner du? Gjør noe med livet ditt, ikke spør om penger, tjen dine egne. Nå er jeg fortapt. Veldig fortapt, økonomisk. Men jeg besøker aldri krisesentere eller organisasjoner fordi jeg liker å være selvstendig.

Han blir stille for første gang i løpet av samtalen.
– Jeg hadde en bil som jeg bodde og sov i. Noen tok den med alt jeg eide i. Jeg var helt der oppe, også havnet jeg helt på bunn. Så hva kan man gjøre? Jeg måtte starte helt på nytt, sier han, oppgitt.



featurefeaturefeaturefeature




Det eneste han satt igjen med var det han hadde på seg. Ingen skift, ingen jakke, ingen eiendeler.
– De stjal til og med trompeten min. Jeg ba til Gud.

Han bodde på flyplassen i tre dager fordi han ikke hadde noe annet sted å gå. Han var skamfull.

– Etterpå dro jeg tilbake til Berkeley og sov i parkene. Politiet sa at jeg ikke kunne gjøre det, de ville jeg skulle leie en leilighet, men jeg hadde jo knapt nok til mat. Skjønner du?

– Hvor sover du nå?

– Jeg har noen venner her og der. Jeg får sove i en leilighet her av og til mens denne byggingen pågår. Andre netter sover jeg ute.

Ramón pusser trompeten med ermet. I Berkeley vet de som bor her hvem han er. Han smiler og nikker til et par forbipasserende som gjengjelder gesten.



– Jeg er forfatteren, regissøren, produsenten og stjernen i mitt eget show. Jeg er den rikeste i hele verden. Jeg har reist og opplevd steder ikke mange andre har, sier Ramón og smiler bredt. Solstrålene reflekteres i gulltannen hans.

– Du er en av svært få hjemløse jeg har møtt som gir uttrykk for at du er lykkelig. Hvordan har det seg?

– Jeg er ikke lykkelig fordi jeg lever som jeg gjør, og jeg tror jeg kommer til å støte på flere nederlag ... Men jeg smiler hver dag. Jeg prøver å bringe andre glede, være vennlig og å få dem til å le. Det gjør meg lykkelig.

Bena går omtrent inni hverandre - så krøket sitter han, på sin lille stol, og spiller munter musikk til arbeiderne der inne.

– Jeg kommer alltid til å være her og gjøre min egen greie, sier han, og setter trompeten til munnen.


featurefeature

PETER (56)

I bunnen av en rulletrapp står Peter. I hendene holder han maiutgaven av Street Sheet og en liten kopp til å putte penger i. Han ser forventningsfullt på meg.
– Jeg har vært her ute siden 1998. Men jeg fikk endelig et sted å bo gjennom Veterans Affairs for et år siden, sier han og smiler bredt. Peter er en av mange veteraner som har hatt et tøft møte med gaten.

– Det har tatt lang tid, men ... 56-åringen trekker på skuldrene.

U.S. Department of Housing and Urban Development-VA Supportive Housing (HUD-VASH) hjelper krigsveteraner og deres familier å finne og opprettholde permanente boligløsninger. De annonserte i april at 325 lokale offentlige boligbyråer skal få 43 millioner dollar slik at de kan tilby permanente boliger til mer enn 5.200 hjemløse veteraner. California alene får over halvparten av pengene.

"Vår nasjons veteraner fortjener mer enn et liv på gaten," sa HUDs sekretær Ben Carson under annonseringen. "Det finnes ingen større plikt enn å ende hjemløshet blant veteraner, og å sikre at de som har tjent vår nasjon får et hjem de kan kalle sitt eget".

Peter peker på cafévogna bak seg.
– Jeg hjelper av og til disse gutta med å åpne og gjøre klart på morgenen og med å stenge om kvelden. Jeg vil heller jobbe enn å gjøre dette, men av og til må det til for pengenes del, sier han og vifter med bladet.


NATHAN (36)

Det er ikke lett å legge merke til ham – en blyg, litt tilbaketrukken skikkelse ved fortauskanten. Han vifter med et skilt jeg fester meg ved. Vi får øyenkontakt.

– Jeg er glad for at jeg fikk deg til å smile, sier han, og peker på pappskiltet sitt.

Nathan havnet på gaten for 15 år siden av grunner det er vanskelig for ham å snakke om.
– Det var litt trøbbel innad i familien min som gjorde at jeg endte opp her.

Han ser ned i bakken. Han har vært innom 90-dagers krisesentre, men aldri fått seg permanent bosted. Krisesentre og hjemløssentre, i en enkeltseng blant titalls andre hjemløse, takler han ikke.

Han er sulten. Han vet det finnes organisasjoner og andre frivillige som gir ut mat til hjemløse, av og til treretters, men dit klarer han heller ikke gå.

– Det er ikke vanskelig å få seg mat med mindre man har problemer med å være i større folkemengder. Det har jeg.


featurefeaturefeaturefeature




– Husly er eneste løsning


Ed Cabrera er regional saksbehandler og talsperson i amerikanske HUD, bolig- og byutviklingsdepartementet. Han har blant annet jobbet med rimelige boligløsninger, og med å få hjemløse og andre lavtlønnede inn i boliger i over 20 år.

HUD er ansvarlig for nasjonal boligpolitikk, forbedring og utvikling av lokalsamfunn, og for å sørge for rettferdig boliglovgivning. De gir økonomisk bistand til statlige og lokale myndigheter og organisasjoner som søker om det, slik at disse kan bygge, modernisere og renovere offentlige subsidierte boliger og hjemløssentre.

Byer som San Francisco får en årlig tildeling av penger myntet på hjemløssentre som har som langsiktig fokus å få folk inn i boliger. Departementet ønsker ikke at hjemløse skal tilbringe to dager eller seks måneder på et senter for så å gå tilbake til gaten, som veldig mange gjør nå.

– Hjemløshet har økt mye grunnet mangelen på rimelige boliger. Det bygges heller ikke nok boliger, og spesielt ikke subsidierte boliger. I de senere årene har boligmarkedet på en måte endret hvordan hjemløshet ser ut - man har fremdeles de kronisk hjemløse, uføre hjemløse, hjemløse med avhengighetsproblemer, veteraner eller en kombinasjon av alle disse, forklarer Ed.


– På grunn av boligmarkedet og økte leiepriser, ser man nå også folk på gaten man aldri skulle trodd var hjemløse. Det finnes flere som faktisk har jobb eller som går på skole som likevel ikke har råd til bolig. Mange er også bare én lønning unna å miste boligen.

Den andre siden av problemet er mennesker som har fått bolig etter å ha vært hjemløse, men som fremdeles er tvunget til å tigge på gaten.

– Å ha tak over hodet er flott det, men dersom du ikke har eller har nok inntekt, må du fremdeles finne en måte å spise på, ikke sant, sier Ed.

HUD må også lage og levere en detaljert rapport til kongressen med tall, statistikk og informasjon om hjemløshet i USA hvert år, kalt AHAR (Annual Homeless Assessment Report). Dette er øyeblikksestimater fra én kveld én dag i januar måned fra byer over hele landet, i tillegg til tall fra hjemløssentre.

– Da kan vi sammenligne data over tid for å se om enkelte løsninger er mer effektive enn andre, om det er økninger eller reduksjoner og mye mer. California er en stor del av denne rapporten. Uten å få resultater herfra vil man ikke kunne se betydlige resultater nasjonalt, fordi omtrent 1 av 5 hjemløse befinner seg i California.

– Et problem er bare at hjemløshet kjenner ingen grenser, og vi får ikke talt alle.

Fra HUDs synspunkt er den eneste løsningen permanent bolig, i tillegg til sårt trengte offentlige toaletter og dusjer.

– Vi vet hvordan vi får en slutt på hjemløshet. Vi vet hvordan vi skal huse de mest hardbarkede hjemløse. Å få 20% av dem inn fra gatene er én ting, men om vi skal få med oss alle trenger vi flere midler og offentlige investeringer.

feature

– De mister alt de har


– That’s Neil ... I loved Neil, sier hun og smiler varmt.

Vi er tilbake på kontoret til Kelley hos The Coalition. Hun peker på et avisutklipp hun har hengende over pulten. Neil var en 70 år gammel handikappet veteran som bodde på gaten. Så peker hun på bildet av gåstolen i søppelbilen.

– Byen beordret en enorm opprydningsaksjon nylig, i april, en «sweep». Det handler ikke bare om å rengjøre gatene. Det er når CHP, delstatspolitiet, og Caltrans, selskapet som driver med opprydning og offentlig arbeid på veier og togskinner, kommer og sier «du må vekk herfra», sier hun og rister på hodet.

Mesteparten av historiene fra disse aksjonene er vonde å høre på. Mange ganger tar de folks eiendeler og kaster dem. Noen ganger river de det ut av hendene på dem. Alt de eier går i søppelbilen Caltrans kommer med. Prøver de å ta tilbake tingene sine, har det skjedd mer enn én gang at de har blitt truet med bøter og fengsel. Eller elektrosjokkvåpen.

De hjemløse får beskjed om at de må komme seg avgårde, men det er ingen steder å komme seg avgårde til.
– De har ingen steder å eksistere her. Myndighetene slår dem konstant ned med slike aksjoner, de mister alt de har og det er ingen trygge steder for dem å gå.

En morgen i fjor, under en oppryddingsaksjon, dro Kelley ned for å se hvordan folk hadde det. Neil var ikke der.

– Han var på legevakten den morgenen. Jeg sa at hør, dette her er Neils ting, han er en 70 år gammel veteran, ta i det minste tingene hans oppi poser og merk dem med navn - som de skal gjøre. Han hadde medisiner der, sangtekster, alt han eide, i tillegg til gåstolen sin ... Hun får et trist drag over ansiktet.

feature Foto: Kelley Cutler


«Nei», var svaret hun fikk.

I Caltrans’ vedlikeholdsmanual står det; «når en ansatt finner en annen persons eiendom skal den ansatte informere eieren innen rimelig tid og returnere eiendommen til eieren». Er verdien på over $100, ca 800 norske kroner, skal eiendommen leveres til politiet.

Caltrans har tidligere blitt saksøkt opptil flere ganger for å rive hjemløses eiendeler ut av hendene på dem, og for å kaste tingene deres uten gyldig grunn.

feature Foto: Kelley Cutler

De puttet alt i søppelbilen, inkludert Neils gåstol.
– Da tok jeg det bildet. Det er et virkelig godt bilde på realiteten av det som skjer. I andre lignende aksjoner har de kastet rullestoler. Folk ber stadig om gåstoler og rullestoler fordi byen ødelegger og kaster dem.

I fjor vant Neil frem i en individuell sak. Kelley og advokaten hadde en sjekk til ham, og gikk dit han pleide å oppholde seg.

Der fikk de vite at Neil hadde dødd. Kelley legger hodet på skakke.

– Han hadde vært ute på gaten i omtrent fire år. Alt han snakket om var kona si. Han elsket henne over alt på jord. Hun døde i huset de to bodde i, og han klarte ikke bo der lenger. Han prøvde å skaffe bolig gjennom HUD-VASH-programmet, fordi han kvalifiserte til det. Man må finne bolig selv, men nesten ingen huseiere vil leie ut til dem. Hun tar en pause.

– Han fikk aldri bolig. Han døde der på gaten, helt alene i teltet sitt.

Tekst og foto: Thea Kristin H. Johannessen / Kandidatnummer 108
Publisert: 01.juni 2018, 14:00